Barn i krise

Barn i krise

Når man hører ordet ‘krise’ er det ingen tvil om at dette høres ut som noe som er veldig dramatisk. Hva er egentlig en krise, og hvordan kan du hjelpe barnet ditt med å takle dette? Hvordan kan man unngå en krise? Dette er spørsmål som vi fokuserer på i denne artikkelen.

Hva kjennetegner et barn i krise?

Når en dramatisk hendelse oppleves av et barn vil barnet som regel alltid bli påvirket av dette. I noen tilfeller vil reaksjonen bli langvarig, altså mer enn noen uker, og det betyr at man som foreldre har en krisereaksjon som man må ta hensyn til. Hvilke reaksjoner barnet vil vise vil variere alt etter hvor gammelt det er, men som regel kan man si at de som er yngre enn to år gjerne vil vise dette med kroppslige plager – mens de i etterkant av dette kan oppleves som mer barnslige og irritable. Når barnet nærmer seg skolealder kan man se mer psykiske reaksjoner slik som tenksomhet og fjernhet, og dette på en slik måte at det vekker bekymring hos foreldrene.

Hvis et barn i ungdomskolealder har opplevd en krisesituasjon er det mer vanlig å se at barnet blir mer bekymret, men man ser også kroppslige plager som for eksempel hodepine eller andre ting. De av tenåringene som er aktive i livsstilen kan plutselig bli enda mer aktive, på grensen eller over grensen til det overdrevne. En fellesnevner er følgende: å samle tankene er utfordrende og det kan ofte forekomme vonde drømmer.

Hvordan vet man at barnet er i en vedvarende krisesituasjon?

Som nevnt ovenfor kan du lese om noen vanlige krisereaksjoner hos barn og unge, og man kan si at hvis barnet ditt viser slike reaksjoner i mer enn et par uker så kan ting tyde på at det er i en krisereaksjon. Som forelder er det slett ikke uvanlig at man ikke vet hva det er som har forårsaket situasjonen og det kan for eksempel være faktorer i barnets fritid eller skoletid som har ført til dette.

Hvorfor er det slik at et barn kan bli preget av en krisesituasjon?

Dette spørsmålet er det vanskelig å svare på, men det er særlig i de tilfellene hvor barnet ikke har noen å snakke med om den opplevde situasjonen at reaksjonene kan bli hengende i. Det er faktisk slik at det er mange barn som ikke ønsker å ‘plage’ foreldrene sine, eller skåne dem, ettersom de tror at foreldrene kan bli både sine og lei seg – og som en følge av dette lar de være å prate om det de har opplevd.

Hva kan jeg gjøre for å sørge for at barnet mitt ikke får en vedvarende krisereaksjon?

I de situasjonene hvor ditt barn kanskje har opplevd noe dramatisk eller noe som oppleves som vanskelig er det aller viktigste at du som voksenperson opptrer rolig – selv om det kan ‘bruse’ inni deg. Reaksjonen du viser ovenfor ditt barn betyr mye for hvordan barnet opplever situasjonen. Hvis du som forelder selv har opplevd noe dramatisk som har skremt deg eller gjort deg redd, kan du fortelle barnet at dette er noe som skjer og at det som regel går over. Hent frem positive ting fra barnets reaksjon og sammenlign med episoden du har dratt frem. Det er naturligvis også viktig at du snakker mye med ditt barn om dét det har opplevd for å finne ut hva det tenker på. Lytting er alfa og omega.

Skal man oppsøke lege hvis det er snakk om en krisereaksjon?

Hvis ditt barn opplever kroppslige plager som følger av en krisereaksjon kan det oppleves som en trygghet å få det undersøkt av en lege. Barn har faktisk lettere for å fortelle om ting de opplever som vanskelig til andre enn de som de er mest glade i.

Hva ser legen etter?

Legen vi naturligvis snakke både med ditt barn og med deg, og i tillegg forsikre seg om at barnet ikke har noen feiler som forårsaker plagene. Et barn vil gjerne forsøke å unngå situasjoner som kan minne om situasjonen som forårsaket krisen, eller det kan faktisk se for seg eller gjenoppleve krisesituasjonen det har opplevd. Dette er typisk i de tilfeller hvor barn befinner seg i en vedvarende krisesituasjon, og det kan være vanskelig å ‘gi slipp’ på det som er opplevd.

Hva kan man gjøre videre i en situasjon som dette?

I de fleste tilfellene vil man som barn og forelder i fellesskap klare å løse eller finne ut av problemene som har oppstått. Man kan si at det aller beste er at barnet får en følelse av at reaksjonen det har vist er helt normalt og at det har taklet situasjonen på en bra måte. Mestringsfølelse er bestandig bra, selv om det ligger noe vondt i bunnen, og som sagt er det bestandig noe positivt som man kan ta tak i!

Noen ganger er det imidlertid slik at en hendelse og den påfølgende reaksjonen har hatt en slik virkning på barnet at legen ser på det som nødvendig å henvise til barnepsykiatrien.

Hvordan går det med barn som opplever dette?

Man ser ofte at det som regel går bra hvis barnet får snakke ut og uten at det blir for mye ‘mas’ om det som har hendt. I enkelte tilfeller ser man at et barn kan komme styrket ut av den vanskelige og dramatiske episoden som har satt sine spor!