Angst for barn

Noen barn er redde for noe bestemt som f.eks hunder, støvsugeren, spøkelse og tannlegen - alt etter alderen. Andre barn er engstelige for det meste, særlig i nye og uventede situasjoner. Andre igjen bærer angsten inne i seg og blir hemmede og forsiktige i sin væremåte.

Hos noen av de utpreget engstelige barna regner vi også med at de har en medfødt legning for å reagere med sterkere angst en jevnaldrende. Den skjulte ensomme angsten oppstår når barnet ikke har noen nær fortrolig, noen å snakke med, og kanskje særlig hvis det samtidig skjer mye uventet i omgivelsene.

Du kan tenke på tre ting: alderen - varigheten - trivselen. Hvis engsteligheten ikke er typisk for alderen, har vart i månedsvis og har gått ut over barnets trivsel i dagliglivet, kan det gi grunn til å rådspørre fagfolk. For små barn kan du søke Helsestasjonen. For skolebarn og ungdom kan du henvende deg til PP-kontoret eller legen din.

Ja, tenk over om kravene som stilles til barnet er passe for alderen og for barnets legning. Er dette i orden både kan og bør barnet få øve seg på å mestre nye situasjoner, med en god blanding av press og støtte fra din side. Overfor det innesluttede engstelige barnet må du gå følsomt frem, og først og fremst bygge opp nærhet og tillit. Det tar tid, ofte flere måneder, men lykkes du er det den beste hjelpen barnet kan få. Hvis du dessuten gjør barnets tilværelse så oversiktlig og forutsigbar som mulig, er det godt håp om at barnet skal bli kvitt angsten.

I barnepsykiatrien bruker man diagnosen «Emosjonelle forstyrrelser» om barn som er engstelige, innesluttede, hemmede, triste, usikre og sjenerte. Noen av barna har alle disse kjennetegnene, mens andre bare har enkelte trekk.