Barn i krise

Når barn opplever dramatiske hendelser vil de nesten alltid vise at det påvirker dem. Hos noen barn varer reaksjonen mer enn noen uker, og da har barna en krisereaksjon foreldrene bør ta hensyn til. Reaksjonene varierer med alderen. De aller minste under to år reagerer med kroppslige plager, mens de etter dette kan bli irritable og mer småbarnslige. Nærmer de seg skolealder kan de bli svært tenksomme og fjerne - slik at det kan vekke bekymring. I ungdomsskolealderen blir barna mer preget av bekymring, og ofte får de hodepine eller andre kroppsplager. De som har en tendens til å være aktive, kan bli overdrevent aktive. Felles for alle er at de ofte får problemer med å samle tankene, og at de kan få vonde drømmer.

Hvis barnet ditt viser noen av reaksjonene vi har nevnt over og det varer mer enn noen uker, tyder det på at det er en krisereaksjon. Det er ikke alltid foreldre vet om hendelsen som skaper reaksjonen.

Det er særlig når barnet ikke kan snakke med noen om den vanskelige opplevelsen, at en slik reaksjon kan vedvare. Svært mange barn vil skåne foreldre for det de tror foreldrene kan bli lei seg eller sinte for, og mange barn forteller derfor ikke foreldrene om det de har opplevet.

Hvis barnet ditt har vært gjennom noe som er vanskelig, er det viktig at du prøver å virke rolig. Foreldrenes egen reaksjon betyr mye for barna. Hvis du selv har vært åpenbart redd, fortell barnet at det er vanlig og at det går over. Hent fram det som er bra i både din egen og barnets reaksjon. Snakk mye med barnet om hendelsene og bruk tid på å finne ut hva barnet ditt tenker. Det betyr at du må lytte til det barnet sier.

Hvis barnet ditt har kroppslige plager, er det en trygghet å få det undersøkt. Ofte er det lettere for barn å fortelle om vanskelige ting til andre enn de det er mest glad i.

Legen må snakke med deg og barnet ditt, og dessuten forvisse seg om at barnet ikke feiler noe som gir plager. Ofte vil barnet unngå situasjoner som minner om krisen, eller de kan plutselig se for seg det vanskelige de har opplevet, og dette vil være typisk for barn som har vedvarende krisereaksjoner.

Oftest vil foreldre finne ut av problemene selv ved å bruke tid sammen med barnet. Best er det om barnet kan få en følelse at det har greid seg bra i den vanskelige situasjonen. Det er alltid noe bra som kan gripes fatt i. Men noen ganger har en hendelse hatt en slik virkning at legen henviser videre til barnepsykiatrien.

Hvis barna får snakket om hendelsene, uten at det blir mast for mye på, vil det som regel gå bra. Noen kan til og med komme styrket ut av en dramatisk hendelse.