Klipping - revning

Det er ikke slik at alle trenger å bli klippet under en fødsel, men man klipper hos de hvor det synes å bli trangt når hodet presses ut gjennom fødselsåpningen. Hvis du er førstegangsfødende og barnet er stort, klippes det også for å hindre at du ikke skal revne ned til endetarmen. Ved enkelte fødsler klipper man alltid. Det er hvis barnet ligger i seteleie, eller hvis barnet må hjelpes ut med sugekopp eller tang. Andre ganger også dersom hodet har innstilt seg feil i bekkenet.

Klippet kalles på medisinspråket episiotomi.

Selvfølgelig blir du bedøvet. Ved enhver klipping idag vil jordmor eller lege på forhånd ha satt lokalbedøvelse. Du skal derfor ikke kjenne at du blir klippet. Men alle trenger ikke dette.

I Norge legges klippet på skrå ut på venstre side. Etter at barnet er født blir du sydd igjen. Dette kan ofte ta litt tid for det er flere lag. Først laget inne i skjeden, deretter i dybden i mellomkjøttet og til slutt huden. Stingene er slik at de løser seg opp av seg selv. Dersom du kjenner at jordmor syr, må du be om mer lokalbedøvelse.

Nei, det er ikke sikkert. Det er igjen avhengig av fosterets størrelse. Men som regel er det hos førstegangsfødende, hvor fødselskanalen ikke har vært utvidet, at man trenger dette klippet.

En nysydd episiotomi gir normalt litt svie og ubehag og av og til kan det gjøre svært vondt, spesielt hvis det utvikler seg en betennelse i såret. Da fjernes ofte et par sting. Hele klippet pleier å gro i løpet av 1-2 uker. Etter en stund vil du ikke se at du er blitt klippet.

På etterkontrollen blir klippet kontrollert. Er du blitt svært vid i skjedeåpningen er det viktig at du øver deg opp til å knipe og bruke bekkenbunnsmuskelaturen. Du kniper som om du skulle holde på luft og avføring. Disse knipebevebelsene vil hindre fremfall og nedfall av livmoren senere og bedre sexuallivet ditt.