En pappas graviditetsdagbok

http://risberg.ws/pc/ (En graviditetsdagbok av Per Cato Risberg)

Det å være Pappa er noe av det beste i hele verden og litt trening har jeg jo fått de siste 8 årene med Lille Snuff. Nå går jeg og venter på å bli Pappa igjen. Bitteliten ventes i månedsskifte mars/april 2001. Termin: 30. mars. Janet og jeg gleder oss stort, men må nøye oss med å kose på magen som blir større og større for hver dag. Også kan jeg jo koseprate litt inntil magen og stryke og kjenne på den. Men så er det en gang slik at det er en del ting vi menn går glipp av under et svangerskap. Ting bare kvinner kan oppleve og føle. Av og til er vi nok litt misunnelige på kvinner som får oppleve så mye mer enn oss menn. Det å kjenne at et nytt liv vokse inne i seg og alt det medfører av følelser og nærhet klarer vi på en måte ikke helt å sette oss inn i, samtidig som vi forstår at dette må være fantastisk. Jeg må innrømme at jeg selv skulle ønske av og til at jeg kunne få kjenne disse følelsene og nærheten. Men det er mye flott vi vordende Pappaer kan ta del i også, og litt av dette og hvordan jeg opplever ventetiden skal jeg beskrive på denne siden.

Janet og jeg finner ut at vi skal ha barn. Jeg blir utrolig glad selv om det ikke var planlagt riktig enda. Men lykken går også over i bekymring...-alt er ikke som det skal. Det er blødninger og vi reiser til legen og jeg er engstelig. Legebesøket gir oss liten trøst da vi får vite at vi kanskje har hatt en spontanabort ettersom HCG-nivået ikke er doblet og det har vært blødninger. Vi blir sendt videre til ultralydundersøkelse og endelig kommer de første trøstende meldingene. Det er et bittelite barn der og det LEVER! Hjertet slår og alt ser bra ut. Etter ett par dager dobles også HCG-nivået til der det skal være. Vi får beskjed om å komme tilbake om noen uker for ny ultralydundersøkelse. I mellomtiden får vi tett oppfølging av lege.

Mamma´n føler for tiden regelmessig kvalme om morningen. Alt er som det skal i følge legen, men vi reiser til andre ultralydundersøkelse for oppfølging, og jeg får også være med inn å se Bitteliten for første gang :-) Alt ser bra ut og jeg kjenner følelser av lykke og stolthet vokse inne i meg. Alt forandrer seg litt når man får se barnet. Alt blir mer virkelig og nært. Og det å få bekreftet at alt er normalt og ser bra ut gir trygghet og bekymringene slipper litt tak. 11 uker er ikke så stort. 44 mm i lengde fra stumpen til hode. Det er bitteliten dét. Hvis du klikker på det lille bilde får du se tre ultralydbilder fra denne uken.

Hmmm....kvinnene skal gjennom sitt med kroppslige og følelsesmessige forandringer. Hormonene spiller dem også noen puss av og til. Dette medfører igjen at vi menn må gjennom vårt ;-) Tiden er kommet hvor vi må forsøke å vise litt forståelse og sette oss litt mer inn i prossessen rundt graviditet og hvordan dette påvirker Mamma´n. Vi må tåle litt mer, være tålmodige og vise forståelse. Dette er da også etter min mening en kvinnes rett å kreve når hun er gravid. Selv om humøret svinger litt mer enn normalt, kan vi trøste oss med at det vil gå over og heller glede oss sammen om det flotte som skjer og tiden fremover. Dette ("vanskelige" Mammar) er et tema som er overdimensjonert etter min mening.

Morgenkvalmen har bedret seg litt selv om den fortsatt er der. Dette gjør starten på dagen for Janet litt lettere også. Og magen begynner å bli hardere og strammere. Mamma kan så vidt begynne å ane litt "blupping" i magen. Men jeg kjenner ingenting utenpå enda. Jeg begynner å bli litt utålmodig. Vil så gjerne kjenne..... Jeg spør og graver om hvordan det føles og hvordan det er å ha ett nytt liv som vokser til inni seg. Nysjerringheten er stor. Gleder meg virkelig til om noen få uker så kan jeg kanskje begynne å kjenne noe....? Jeg er tenker en del på om alt er som det skal også. Bekymrer meg av og til for at noe er galt rundt graviditeten eller med barnet. Men vi skal visst straks være over den første "kritiske" fasen

Vi skal på ultralydundersøkelse igjen. Denne gangen til den vanlige ultralydkontrollen som skjer rundt disse tider. Vi gleder oss masse. Janet kjenner regelmessig "blupping". Jeg kjenner fortsatt ingenting, men koser masse på magen :-) Vi reiser til Hamar Sykehus i spenning. Både litt engstelige og nysjerrige. Begge tenker litt på om det kan være noe galt. Vi vil også gjerne vite om det er gutt eller jente. Alt står bra til. Hodet til Bitteliten er blitt like stort som hele kroppen ved 11 uker; 41 mm i diameter. Han/hun ser frisk og flott ut. Spreller rundt og koser seg litt med totten også. Bilde fra ultralydundersøkelsen i uke 17 ser du ved å klikke på det lille bilde. Du kan jo se om du kan hjelpe oss å finne ut om det er gutt eller jente. På sykehuset ville de ikke si noe om det selv om vi spurte :-( Morgenkvalmen er nesten borte og slår bare til noen dager og "bluppingen" blir sterkere og sterkere.

Jeg har kjent bitteliten for første gang!!!! :-D Nå blupper bitteliten så kraftig at jeg har kjent det ett par ganger. Pittesmå dulter på fingrene mine. Det virker som Bitteliten er en livlig krabat for nå er det regelmessig aktivitet flere ganger i døgnet. Spesielt når Mamma spiser. "Bitteliten lukter nok mat" sier Janet. Også ser den ut til å bli et B-menneske akkurat som Mamma´n og Pappa´n for aktiviteten er stor sent på kvelden. Selv føler jeg enda mer nærhet nå som jeg har kjent Bitteliten bevege seg. Og vi "prater" litt sammen hver dag nå selv om det kiler litt for Mamma når vi visker og tisker sammen. Både Janet og jeg synes det er leeeenge til vi får se Bitteliten og kose på ordentlig. Litt utålmodige allerede nå.

Vi er omtrent halveis i graviditeten og magen har blitt litt sentrum for meg som Pappa nå. Jeg føler trang til å stryke på den og kjenne etter om jeg kan føle noen små spark. Men sparkene er veldig små enda og det er svært sjelden jeg kjenner dem. Jeg må nok vente ett par uker til før de blir tydelige og jeg kan kjenne dem regelmessig. Men å kose litt på magen og småprate litt hjelper på min utålmodighet. Bitteliten er omtrent 25 cm lang nå og veier om lag 340 gram. Dette gjør det også litt mer synlig på Janets mage. Den begynner å ta form og er stram. Det er flott å se på magen og jeg har egentlig mest lyst til å vise den frem til alle.

I går kjente jeg Bitteliten sparke skikkelig kraftig for første gang. Det gjentok seg flere ganger, både små og store dult. Det er helt fantastisk å kjenne! Jeg føler enda mer nærhet og det at vi venter barn blir enda mer virkelig :-) Bitteliten fortsatte med høy aktivitet på kino i kveld også. For en Pappa 2 B er dette kjempeSTORT.

122 dager (17 uker) igjen til den store dagen ! Nå kjenner jeg Bitteliten hver kveld, veldig godt. Han/hun tar i skikkelig med krafttak og vi merker at det blir reaksjoner når jeg snakker tett inntil magen (tror vi....?). Fortsatt er de kraftigeste sparkene på kvelden. Janet sliter med sure oppstøt (som rett som det er ender opp med ubehagelig besøk på badet) men tester nå ut et kjærringråd å spise mandler. Det virker som dette hjelper.

Magen til Janet vokser seg til og begynner å bli stor, rund og fin. Når Bitteliten beveger seg kan vi kjenne det utenpå. Det er ikke bare de kraftige sparkene vi kjenner men også bevegelse. Men det morsomste av alt er at vi kan se Bitteliten sparke også. Magen gjør noen små hopp når krabaten sparker til. Alt står bra til med Mamma´n og Bitteliten veier nå bortimot en kilo. Den 20.12 skal vi til jordmor for ny kontroll.

Den store hobbyen om dagen er å SE på magen og hvordan den blupper. Aktiviteten er ganske synlig nå. Mammas helse er bra bortsett fra vondt i ryggen av og til. Det morsomste jeg vet om dagen er å legge ansiktet inntil magen og kjenne sparkene. Dessuten har vi en liten pratestund Bitteliten og jeg hver dag. Han/hun reagerer med en gang jeg snakker inntil magen. Det betyr også at jeg kan begynne musikkutdannelsen til Bitteliten og sørge for god musikksmak og rytme i kroppen ;-) Ellers pleier jeg Janet så godt jeg kan med masasje, varme bad og frokost på sengen. Mammaer fortjener godt stell.

Vi har påbegynt 31. svangerskapsuke og det er bare 10 uker igjen til vi får møte Bitteliten. Magen er stram og stor og begynner å bli litt til besvær for Janet. Ikke så rart for nå veier Bitteliten straks 1,5 Kg og er omtrent 39 cm lang. Onsdag 17. januar besøkte vi jordmor og vi fikk høre hjerteslagene til Bitteliten som alltid er like morsomt. Litt i underkant av 140 slag i min. Vi har også fått time på fødeavdelingen så vi kan forberede oss og se hvordan det er der. Alt står bra til i følge Jordmor og Mamman er sunn og frisk. Magen er virkelig i bevegelse om dagen. Vi har god underholdning om kveldene da det buler ut på magen når Bitteliten er i aktivitet. Vi tror vi vet omtrentlig hvordan han/hun ligger. Det er i dag 68 dager igjen til termin. Koser oss om dagen samtidig som vi gleder oss veldig til 30. mars.

Ti-hi...magen ser nesten skummel ut om dagen. Minner litt om alienfilmen. Det buler ut ett ben her og en albue der og magen strutter så fiiint. Forberedelsene konsentreres om dagen rundt utstyr og bekledning. Både besteforeldre og Janet strikker så det spruter. Innkjøpene er det heller ikke noe å si på. Både egne bidrag og ikke minst utstyrsflommen fra besteforeldre har allerede sikret Bitteliten en trygg og varm velkomst. Vi er klare!!!! Men så er det enda 2 mnd igjen. DET ER SÅÅÅÅ LEEENGE!!! Mamman begynner virkelig å bli utålmodig. Men så utrolig flott og vakker hun er :-D En mann får mykt og varmt hjerte av å beundre sin kvinne slik (V).

Tenker en del på navn om dagen. Ett par navneforslag er det også enighet om: Vetle, Kajsa, Torolf, Mats..... Jentenavn er vanskelig men vi tar gjerne i mot forslag. De kan sendes fra skjema her. Det er nå bare 49 dager igjen og tiden går da fremover. Janet er aktiv i arbeidslivet og skal prøve å jobbe helt frem til termin. Dagene går litt fortere for henne også da. Det begynner å bli trangt for Bitteliten nå også og han/hun strutter med magen til Mamma. Bildet er tatt for ca. 4 uker siden så dere kan tenke dere hvor flott den er nå :-). Bitteliten veier omtrent 2 kilo nå.

Har vært hos jordmor i dag for kontroll. Etter forrige besøk syntes hun magen hadde vokst litt lite. Men det viste seg at Bitteliten bare hadde bestemt seg for å erte oss litt ved å ligge litt annerledes enn ved forrige måling. Nå var jordmor veldig fornøyd med målene og magen er på plass i diagrammet der den skal være. Har nå kopiert hjertelyden til Bitteliten så hvis noen har lyst til å høre kan hjerteslagene til den lille krabaten kan det gjøres nå.

Nederst finner du en link til siden for WAV lydfil avspilling.

GUTT eller JENTE....? Vi vet det!!!! Vil du vite det.....? Går du til hjemmesiden min får du se 3 ultrabilder tatt 16.02. Det ene bildet er meget avslørende :-

Vi kunne ikke dy oss lenger vi måtte bare se. For det første har vi vært meget uenig med jordmor hvordan Bitteliten ligger i magen. Vi fikk forøvrig rett i at han/hun ligger med ryggen mot Mammas høyre side (ædda bædda til påståelig jordmor). Ellers kan jeg fortelle at Bitteliten nå veier ca. 2200 gram og at prognose for fødselsvekt er mellom 3000-3500 gram. Litt mindre enn gjennomsnittet på 3500. Men ut fra forskning som er gjort rundt fødselsvekt viser det seg at første barn får veldig lik fødselsvekt som Mamman (Pappas fødselsvekt har visstnok ingen betydning). Ved senere barn beregnes meget nøyaktige prognoser for fødselsvekt ut fra flere ledd bakover i Mammas slekt. Janet veide bare 2700 gram når hun ble født så det ser ut til at Bitteliten blir litt større.

Alt står ellers bare bra til med barnet og Mamman. Som Pappa er ultralyd en fantastisk opplevelse å være med på. Man føler enda mer at man kan ta del i svangerskapet og får et sterkere forhold til både magen og barnet. Livet er vakkert! Hilsen stolt Pappa 2 B.

Bekymringene tar gradvis tak igjen. Vi var hos jordmor til kontroll i går. Janet er plaget av mye vann i kroppen (mer enn normalt), endringer i blodtrykk og blir veldig fort sliten. Dette er er også symptomer for svangerskapsforgiftning. Jordmor vil nå følge opp dette allerede i morgen. Hvis hun fortsatt er usikker ved morgendagens kontroll sender hun oss til sykehuset for kontroll og prøver. Hun beroliget oss med at det ikke behøvde å være svangerskapsforgiftning men vil følge opp dette med ganske regelmessige kontroller nå. Selv om hun forsøkte å berolige oss ligger allikevel en bekymring å lurer. Det behøver ikke å være alvorlig selv om det skulle være svangerskapsforgiftning. Hvis den utarter seg vil man eventuelt sette i gang fødselen, noe som ikke har så stor betydning nå som vi er så langt på vei. Men det beste er jo at Bitteliten kan få kose seg i magen til termin.

Fikk ikke så mye informasjon om svangerskapsforgiftning så i dag kommer jeg til å lete opp en del info på nettet. Det virker som Janet tar dette veldig rolig og uten særlig store bekymringer. Jeg derimot blir nok litt mer engstelig. Hvis noen vet mye om emnet kan de jo gjerne sende meg en tilbake melding på e-post: pc@risberg.ws Kommer tilbake med mer info etter kontroll i morgen.

Ønsker du å lese mer og se flere bilder?

http://risberg.ws/pc/ (Hele dagboken, store ultralydbilder og fler detaljer om Janet og Per Cato kan du finne her.)