Det største slaget

”...dette er Tango 1 – mottatt slutt”. Jeg henger fra meg headsettet, vel vitende om at neste anrop fra en av patruljene sannsynligvis ikke kommer før om flere timer. Suset fra radioen er, sammen med den lave mumlingen fra nattradioen og parafinovnens brumming, det eneste jeg hører. Mange timer, ja... mange timer til å fundere over hvordan hun har det. Mange timer til å koke hjernen min med engstelse over det faktum at Moder Natur faktisk ikke tar hensyn til selv jegeravdelinger og deres øvingsplaner. Og det er et uomtvistelig faktum at jegeravdelinger svært sjeldent tar hensyn til Moder Naturs planer. Sånn har det vært på ganske mange øvelser nå og selv om jeg vet at junior ikke SKAL komme for om flere uker, vet man jo aldri... Han vet jo slett ikke noe om hva man BØR og SKAL her i verden. Og som offiser og gentleman har man selvsagt lovet å være med og kjempe til siste slutt.

Det gikk bra denne gangen også, og all engstelse har vært bortkastet – heldigvis. Hun er på hybelen sin langt borte enda, men nå har jeg i alle fall ikke flere øvelser på en stund og det vil bli lettere å slippe fra når jeg bare kan hoppe i bilen og ikke trenger tenke på at det er patruljer der ute som må ha samband tilbake – for sikkerhetens skyld.

Noen dager etter blir hun sendt til Tromsø med ambulansefly. Junior har aliert seg med Moder Natur. De har iverksatt en taktisk forflytning og synes klar for å erobre verden. Jordmor-Matja har midlertidig klart å slå de framrykkende tilbake ved hjelp av noen nålespisser og litt ”stopp-vann”, men man vet jo aldri... plutselig kan de finne et smutthull og da har man det gående.

Men den heltemodige innsatsen fra sprøytesvingerens side har tydeligvis tatt stridslysten fra hele junior-koalisjonen, og både hennes og min mage kommer tilbake til roligere tilstander. Hun er dessuten trukket tilbake til ”hovedkvarteret” nå, noe som føles litt mere betryggende for min del – fra nå av kan jeg jo både ta del i kampen og holde løftet mitt.

Dager går og proposjonalt med dem øker skrekken for at noe skal skje mens jeg er på jobb. En hel rekke med ”tenk om...”-scenarier tar form i hodet mitt og truer med å kortslutte hjernen. Kan vi ikke bare få det overstått, da? Men Moder Natur har tydeligvis tenkt å hevne det motangrepet hun ble utsatt for. Her skal vi gå tida ut og gjerne litt til

Selv den dyktigste hærleder og feltherre har i løpet av sin karriere gjort tabber, fordi de har hatt fokus på feil sted. Min tabbe var jo ikke direkte fatal og den skapte heller ingen farlige situasjoner – kanskje med unntak for overoppheting av egen hjerne, da. I all min engstelse har jeg selvsagt klart å overse alle naturlover og deriblandt et meget kjent faktum som mang en vordende pappa i ettertid har grublet seg grønn over. Et faktum som helt sikkert står nedtegnet et eller annet sted i FN’s barnekonvensjon – alle barn har rett til å sette i gang fødselen om natten og helst når mamma og pappa minst venter det. ”Er du våken?” Dytt, rist, mumlgrmhvhæh? ”Du må våkne... tror nok du må ringe legen nå”. ALARM – ting skjer – opp og ut av senga. Hamrer tærne inn i et eller annet der nede i mørket ved gulvet før jeg får tak i telefonen. ”Hallo – jeg trenger en ambulanse til... fødsel på gang... noen få minutter mellom hver... ja, fint det – kom med en gang... skal møte dere ute”. Sjeldent har jeg vel vært mere takknemlig for min befalsbakgrunn. ”Den takla du jo ganske bra, gamle kanon”, tenker jeg fornøyd med meg selv mens jeg sitter framme i sykebilen og ser blålysenes refleksjoner i brøytekantene. Bak ligger hun med veer og her framme sitter jeg med vondt i magen for at jeg ikke kan gjøre noe for henne.

Vel framme på Regionsykehuset i Tromsø og etter et hastig løp gjennom korridorer og dører, blir hun rigget opp med kabler og elektroder, termometer og følere, apparater og papirstrimler. Etter noe som føltes som en evighet kommer en frakkeflagrende person inn og proklamerer at ”neida, her er det ingen grunn til panikk”. Falsk alarm – igjen! ”Mother Nature is a bitch!” messer det gjennom mitt stille sinn. Det er nå 4. april og jeg begynner å tro at aprilsnarren har tenkt å drive med oss hele måneden, ikke bare den 1. Vi drar til svigersøster Siv, overnatter der for så og vende snuten hjem til ”barndommens tufter”. Men først etter at jeg har ringt sjefen og gitt melding om at ”nå tar jeg avspasering... kommer tilbake når junior er født”.

Den 14. april og ingenting har skjedd enda. Det ser ut til at Moder Natur og hennes protegè har lagt alt nag til side og bestemt seg for å være greie. Riktig i påskens ånd. Vi er hjemme og koser oss i helga. Riktignok kommer det jo noen kynnere og en vond rygg må maseres, men alt er rolig og vi har begynt å tro på at terminen holder.

Den 17. april og vi har lagt oss. Vi er hjemme på gutterommet mitt og trøtt som jeg er sovner jeg, men våkner av at hun ikke er i senga lengre. Hun kommer inn og besvarer mitt spørsmål om hvor hun har vært med ”var bare på badet en tur, tror vannet har begynt å gå nå...”, hvorpå hun kveiler seg godt inn i dyna og sovner. Og det var den nattesøvnen for min del. Jeg ligger hele natten med alle sanser i høyeste beredskap. Om morgenen ringer hun til moren sin og forteller om nattens tilsynelatende dagligdagse hendelse. Svigermor reagerer som en tiger med tannverk.” Hvordan i himmelens navn kan vi være så tullete? ”Møt her!” Så vi kjører dit og før vi engang kan få sagt ”veer” er ambulanse oppringt og pakking av sykehusbagen iverksatt. Her er det ingen tid å miste. Selvsagt er ambulansen av en slik beskaffenhet at undertegnede ikke får plass i den, så jeg må bruke pappas bil – min egen har altfor lite bensin – og kjøre selv. To nerveslitende timer senere og etter å ha brutt det meste av veitrafikkloven, ankommer jeg RiTø – igjen. Svett og varm etter en lang sprint inn til føde-enheten får jeg vite at hun befinner seg på et undersøkelsesrom, så jeg haster dit. Jeg finner henne med samme utrustning som sist. Og igjen kommer en frakke-person flagrende inn og kan fortelle at ”her setter vi ikke igang noe som helst – kom tilbake i morgen tidlig, dersom ikke noe annet skjer i løpet av natten”. Vi drar til Siv igjen. Jeg er på randen av et sammenbrudd og er temmelig opprørt over det inntrufne. Hvordan i ... inkompentete #¤&*§!!! ... jeg kjenner at det koker innvendig.

Vi våkner sent neste morgen. Det er den 19. april i dag. Vi steller oss og drar til sykehuset igjen. ”Hvis de ikke setter det i gang nå, kommer jeg til å ...” – før jeg får fullført tanken, blir jeg avbrutt av en annen flagreperson som tydeligvis hisser seg opp over at vi ikke har kommet før. Klokka er ca 14 nå. Endelig blir hun tildelt et rom og en seng. En hviskende jordmor og en temmelig forvirret barnepleier ankommer åstedet, og nå begynner ting å skje fort. Med drypp i armen kommer veene kjapt. Alle forberedelser skal vistnok være gjort, forsikrer den hviskende jordmoren, mens den forvirrede barnepleier vimser rundt oss med et litt spørrende ansiktsuttrykk. ”Endelig”, tenker jeg, ”endelig skal vi komme i gang”. Oppglødd løper jeg for å ta noen telefoner til svigermor og mine foreldre. Vel tilbake etter løst oppdrag oppdager jeg at alt raser avsted. Hun har kraftige veer, hun har det vondt, junior er tydeligvis ganske utålmodig etter å se verden. Og her står jeg med ei lystgass-maske i hånda og kan ikke gjøre noe som helst for henne. Så nyttesløs kan altså en garvet kriger føle seg. ”Pust rolig – gi henne litt lystgass – pust rolig...” hvisker jordmoren og prøver åpenbart å virke beroligende. ”Kan du gi meg et pussbekken til”, hvisker hun til den forvirrede barnepleier, som tydeligvis ikke har den fjerneste anelse om hva det er for noe. Her ser jeg mitt snitt til å være til nytte! ”Hvor?”, spør jeg og jordmoren visker tilbake – litt høyere nå – at ”de er i skapet der borte”. Krigeren iler til unsetning og fremskaffer det rekvirerte pussbekkenet i en fei. Et smil til belønning gjør at jeg nå føler meg mye mere nyttig.

”Nå kommer hodet”, proklamerer jordmor. Jeg kjenner en kjempeklump som slår salto inne i brystet mitt. Men jeg blir fort revet tilbake til virkeligheten, ettersom jeg faktisk er der for å hjelpe og støtte henne, (”Yeah right!”, som om jeg er til noen som helst slags støtte). Popp! Klokka er 19.18 og junior kommer til verden med et veldig tynt lite hyl. En gammel kriger som har opplevd å bli beskutt og følt livet henge i en sytråd, tror gjerne at han er en hardbarket tøffing. Men så mange følelser – et spekter som spenner fra dypeste maktesløshet til overveldende lykke og stolthet – kan altså gjøre ham helt matt. Hvem hadde vel trodd det? ”Vil du klippe navlestrengen?”, hviskes det ved siden av meg og en saks blir lagt i hånda mi. Med tårene helt oppe i øyenkroken frigjør jeg den viftende vesle krabaten fra den eneste faste forbindelsen han har med moren sin. ”Gratulerer, gamle ørn – den store styrkeprøven er bestått”, tenker jeg og klapper meg selv mentalt på skulderen. ”Du har vært kjempeflink – jeg elsker deg”, sier jeg og gir henne et kyss.

Hun er i dusjen nå og jeg sitter her alene med den lille bylten i armene. Vi ser på hverandre og har en lang og dypsindig samtale. ”Hei, lille mann og velkommen hit. Vi skal nok bli gode kompiser, du og jeg”, sier jeg og får et grynt til svar. ”Takk for at jeg får være paps’n din”, sier jeg og han ser på meg med et svært alvorlig blikk før han kommer med et veloverveid grynt – et grynt som jeg velger å tolke til ”takk for hjelpen, mannen”.

”En gammel kriger”