|
Det høres nesten ut som en unnskylding, noe som jeg gjør mye for tiden. Jeg pleier ikke å være sint eller rasende, ja jeg er ei jente, men jeg har aldri orket å være sint.. Jeg trodde jeg var veldig alene om å ha det sånn, det er min første graviditet og du kan vel si at alle mine venninner har allerede gjort dette. Men de fikk alt til å høres så rosenrødt ut, så jeg trodde jeg var unormal og har ikke turt å si d til så mange. Jeg har verdens beste kjæreste, og jeg ville ikke byttet han mot noen andre. Men noen ganger tar følelsen og smerten over. Gutten min sa noe smart for en stund tilbake: "Jeg kan forstå at det ikke er så enkelt, som regel når man har vondt noe sted, eller sterke smerter, pleier det å bety at man er syk og at det er noe galt med kroppen vår. Men nå har du jo vondt, og kroppen din skriker ut at du er i smerter; også skal det være helt normalt?!" Han har rett, det høres jo helt rart ut, smertene er så intense noen ganger at jeg ønsker alle runt meg dit peppern gror og det er den fineste måten jeg kan si det på. Mn likevel SKAL jeg takle det, fordi kvinnekroppen er laget for dette, men vet dere hva gutter/menn, selv om gleden blir stor i ettertid, så er tiden frem til det noe som for mange kunne vært unngått.
|
Det beste med gutten min er tålmodigheten hans, og det faktum at han prøver selv om alt er feil. Akkurat i mine sinneutbrudd er det kanskje for dårlig eller for lite, men i ettertid betyr det så utrolig mye at han uansett hva jeg sier gjør eller er, så elsker han meg, og det er vel jobben deres. Å forsøke, og jeg mener for min del at det viktigste er at vi husker å fortelle dere at alt dere gjør betyr masse, (vel og merke når stormen har lagt seg) Så vær tålmodig, vi prøver vi også.
|
| Lykke til, håper dere ikke gir opp. |
|