En historie om julen

Enkelte ting burde vært ugjort. Så også denne ugjerningen som nå er blitt foreldet i henhold til norsk lov. I forkant av julen 1989 hadde undertegnede i lengre tid beundret et tre naboen med stor møysomlighet hadde fremdyrket. Gjødslet, vannet og pleiet etter alle kunstens regler. Det stod så fint for seg selv midt på plenen. Til naboen dessverre. Tanken om det perfekte juletreet sprang ut allerede i løpet av sommeren. Det var imidlertid en natt på veg hjem fra en nisse fest to dager før jul, at beslutningen ble fattet. Med en mot null stemmer.

Jeg stod en stund utenfor gjerdet til naboen den natten. Det var helt stille og kun den svake lyden av sne som langsomt falt var hørbart. Det var et virkelig vakkert tre. Og det var jo trist at treet måtte stå der for seg selv uten mulighet til å få den riktige julestemningen. Uten å bli pyntet. Uten en stjerne i toppen og ingen gaver liggende under. Ikke noe lyder av lekende barn som sorgesløst skulle synge "Du grønne glitrende tre god dag". Det var til å bli trist av. Men kanskje jeg kunne hjelpe dette perfekte grantreet med å få gjennomført et hvert grantre høyeste mål: Å bli det perfekte juletre. Valget ble enkelt. Det var min plikt å fullføre treets visjon. Å slippe å stå alene i hagen når sommeren kom. Jeg låste opp garasjen for å finne frem sagen.

Naboen var en mann som var viden kjent for å være glad i trær. Like sikkert som at påsken kommer efter julen, kom Norsk Hageselskab på besøk hver høst med medaljer og hedersbevisninger til denne grønn-fingrede naboen. Men til sommeren ville naboen få et forklaringsproblem. Prakttreet midt i hagen ville være borte for alltid. Likefult var det min plikt som en sann elsker av Julen å la treet få slippe en sommer til. Uten flere tankekors gikk nissen inn i hagen, over gjerdet, med sagen klar til innsats.

Uten omvei og med kun ett mål for øye, gikk jeg rett mot treet som stod så vakkert og enslig og ventet på å få sine drømmer oppfylt. Ventet på meg. Sagen var skarp. Treet falt. Ikke fullt så vakkert lå det i snøen med den svette nissen pesende ved roten. Da først gikk alvoret opp for meg. Jeg hadde antageligvis tatt livet av Oslo's fineste grantre! Det lå flatt foran meg i all sin prakt. Nesten for vakkert til å bli sammenlignet med sine vanlige danske brødre. Så perfekt. Så uskyldig. Og allikevel så lå det der foran mine føtter. Det var ingen tid å miste. Hverken treet eller min innsats skulle være forgjeves.

Jeg var klar over faren for at snøen skulle avsløre meg på veien tilbake med byttet. Alt jeg hadde lært av "Den Siste Mohikaner" ble anvendt. Jeg hoppet. Krøp. Dro og slepte treet efter meg. Først over sporene mine. Over gjerdet. Nedover veien. Så oppover. Og så til slutt opp oppkjørselen og inn i entreen. Jobben var gjort. For meg iallefall.

Treet gjorde jobben sin det også. Mange lovord fra besteforeldre og fjerne slektninger ble fremsagt, slik det sømmer seg å gjøre til et tre av en slik klasse. Men det var noe som knuget meg. Hva med julens budskap? Kan stjålen lykke erstatte kjøpt lykke? Jeg var i tvil. All min barnelærdom fortalte meg at det jeg hadde gjort var galt. All min voksen lærdom sa at dette var riktig; treet var vakkert. Barna var glade. Treet var sikkert lykkelig det også . Men hva med naboen? Kunne han dele vår glede? Var det mulig for han å kunne forstå at dette treet var ment å bli verdens vakreste juletre? Svaret satt langt inne. Men når årets nyttårs raketter hadde landet og stilheten igjen senket seg, senket også den dårlige samvittigheten seg over meg. Kraftig. Som en jaktkammerat av meg sier: "Da è rådyra gode".

Veien tilbake til naboens hagen var mye kortere enn før jul. Glemt var alt om Mohikaneren. Et kort slep brakte treet inntil naboens gjerde. En kort kraftanstregelse bragte treet hjem. Den dag i dag husker jeg hvor fornøyd jeg var med meg selv. Det treet hadde jeg så vist ikke stjålet, men kun lånt.

Dessverre fikk jeg aldri takket naboen for lånet. I en alder av 85 år, forlot han oss for godt den våren. Som tidligere sagt er nå saken foreldet....

Jeg er blitt elleve år eldre. Kanskje klokere. Men ikke sikkert. Så dersom du har et tre du er glad i; vis det. La det få den riktige julestemningen. La det bli pyntet. La det få en stjerne i toppen og gaver under. La barna få synge sanger om det glittrende treet. La det få oppfylt sin barndomsdrøm; Å bli et vakkert juletre.

Jeg har nemmelig fortsatt sagen og har enda ikke skaffet familien, årets prydbusk.