Skilsmissebarn

I dagens samfunn er det nesten mer normalt at barn opplever samlivsbrudd enn ikke – i hvert fall kan det virke slik. Mange lurer kanskje på hvordan barn opplever en situasjon som dette, og hvordan man som foreldre forbereder de minste som er avhengig av trygghet på dette. Du får mer informasjon om dette temaet i denne artikkelen.

Kan det være til skade for barna at foreldrene skiller seg?

Det er helt klart at en skilsmisse vil være til stor belastning for barna i en familie, men også hos de voksne. Dette kan føre til psykiske plager men også til kroppslige reaksjoner. Det skal imidlertid også påpekes at barn kan lide stor overlast i en dysfunksjonell familie hvor foreldrene lever sammen men ikke får det til å fungere seg i mellom, så dette er uten tvil et vanskelig spørsmål å besvare.

Det som er viktigst, og som vi nevnte i starten, er at man som voksne har et hovedansvar for å gjøre et samlivsbrudd så skånsomt som overhodet mulig – selv om det i utgangspunktet er en situasjon som barnet i større eller mindre grad vil lide av. Veldig mange er flinke til å samtale med barna om dette og forklare at mamma og pappa fortsatt er venner og at de veldig glad i dem. Et godt samarbeid både før, under og etter en skilsmisse er ekstremt viktig for at barna skal takle dette på en god måte og ikke bli unødvendig skadelidende av situasjonen som har oppstått.

Hvordan ser man at et barn tar skade av en skilsmisse?

Hvordan man ser at et barn har tatt skade av en skilsmisse eller ikke vil i stor grad være avhengig av barnets alder. Mindre barn kan vise kroppslige reaksjoner som å tisse på seg eller bæsje på deg, eller de kan være sutrete/gråte mye og være opptatt av hvor hver av foreldrene er.

Barn i skolealder kan gjerne utvise sinne og frustrasjon, samt oppleves som ‘vanskelige’. Dette kan ofte vises eller rettes mot den de bor hos, men som regel vil de ellers være veldig lojale overfor foreldrene. Større barn, de som er i ungdomsalderen, kan ofte ta parti med én av partene eller faktisk innta en meglerrolle. Motløshet er gjerne en reaksjon og dette kan typisk gå ut over skolearbeid.

Hva kan man gjøre for å forhindre skadene?

Som nevnt tidligere i artikkelen så er det flere grep man som foreldre kan gjøre for å beskytte barna i en situasjon hvor man skal forlate hverandre. Noe av det aller viktigste i en situasjon som dette er det at barnet har en nær fortrolig som det kan forholde seg til, og selv om det kan være vanskelig for deg å takle, så kan det av og til være at barnet velger noen andre enn deg.

Du kan også spille en viktig rolle med å forholde deg rolig og sørge for at ditt barn ikke skal oppleve at du og din partner krangler åpenlyst, og dermed føle at det må velge side. Å våre rolig betyr veldig mye og du skal vise forståelse for barnet ditt uansett hva det velger å gjøre eller si.

I den nye hverdagssituasjonen som oppstår kan det også være en god idé å gi barnet litt ansvar, og dette vil vise at du har tillit til barnet. Dette kan barnet vokse på og kan føre til at det mestrer og er viktig – noe det jo naturligvis er!

Går man til legen i forbindelse med en skilsmisse?

Legen kan naturligvis spille en rolle, men i Norge i dag har vi mange andre instanser som kanskje kan være mer aktuelle. Familievernkontoret vil være en naturlig arena hvor man som par eller alene kan ha en samtalepartner som er nøytral. Hvis barnet har fysiske eller psykiske kan et besøk hos legen være greit. Barn kan som sagt ha lettere for å åpne seg for andre når det er i vanskeligheter eller opplever krisesituasjoner og legen kan da komme med gode råd.

I spesielt vanskelige tilfeller kan legen også henvise barnet til barnepsykiatrien.

Hvordan går det egentlig med barn som opplever skilsmisse hos foreldrene?

Det er ikke til å komme over at et barn vil kunne få et aldri så lite (eller stort) arr i sjelen etter et samlivsbrudd. Nå er det imidlertid slik at alle sår og arr kan leges, og barna kan faktisk lært seg en ting eller to om mestring som følge av situasjonen – og kunne dra nytte av dette resten av livet.

Det kan være greit å ha samtaler med barnet når temaet kommer opp og jo eldre barnet blir jo større forståelse vil det kunne vise. Det er ingen fasitsvar i slike situasjoner og det hele beror på at du som voksenperson er fornuftig og rolig.